Blikkretning og 180-gradersregelen i intervjudekning forklart med enkle ord
To fagbegreper som går igjen i intervjuoppsett: blikkretning og 180-gradersregelen. Her forklarer jeg hva de betyr, hvorfor de finnes, og hvordan du bruker dem uten å tenke på dem.
Henrik Solberg · · 5 min lesetid
Hvorfor intervjuer trenger faste regler
Et intervju ser enkelt ut på skjermen: en person sitter og snakker, og kameraet følger med. Bak det rolige uttrykket ligger noen få regler som gjør at tilskueren aldri mister oversikten. Når reglene brytes uten at du har bestemt det selv, merker seerne at noe skurrer, selv om de ikke kan si hva.
I denne artikkelen tar jeg for meg to begreper vi bruker hele tiden i undervisningen: blikkretning og 180-gradersregelen. De hører sammen med oppsettet med to kameravinkler, og de er nyttige å kunne før du setter opp det første intervjuet ditt.
Begge reglene handler om det samme: å holde rommet forståelig. Seeren skal vite hvor den som snakker sitter, hvem som lytter, og hvilken vei de ser. Det er ikke teknikk for teknikkens skyld, men en måte å spare seeren for forvirring.
Hva blikkretning betyr
Blikkretning er rett og slett hvilken vei personen på bildet ser. I et intervju ser gjesten normalt ikke inn i linsen, men litt til siden, mot intervjueren. Hvis gjesten sitter til høyre i bildet, skal blikket gå mot venstre, inn i bildet, og motsatt.
Det gir det vi kaller rom foran ansiktet. Bildet får luft i den retningen personen ser, og det føles naturlig. Setter du ansiktet helt ut mot kanten og lar blikket gå ut av bildet, blir resultatet trangt og ubehagelig å se på, uten at det er noen god grunn til det.
Når du bruker to kameraer, må blikkretningen være konsekvent i begge vinklene. Gjesten ser til venstre i totalbildet, og gjesten ser fortsatt til venstre i nærbildet. Da henger klippene sammen uten at seeren stusser.
- Gjesten ser mot intervjueren, ikke inn i linsen
- La det være luft foran ansiktet, ikke bak det
- Hold samme blikkretning i alle vinkler
180-gradersregelen uten matematikk
Tenk deg en rett linje mellom gjesten og intervjueren. Det er aksen. 180-gradersregelen sier at begge kameraene skal stå på samme side av denne linjen. Du kan flytte kameraene nærmere eller lenger unna, høyere eller lavere, men ikke over streken.
Grunnen er enkel. Krysser et kamera aksen, vil gjesten plutselig se i motsatt retning i bildet. Seeren oppfatter det som at personen har snudd seg, eller at to mennesker har byttet plass. Det virker som en feil, og det er det som regel også.
I praksis legger du ut en teipbit på gulvet eller bare tenker deg linjen før du plasserer stativene. Da slipper du å oppdage problemet først i klippeprogrammet, når det er for sent å gjøre noe annet enn å kaste en vinkel.
Slik setter du opp to vinkler
Det vanligste oppsettet har ett kamera som tar et halvnært bilde rett på gjesten, litt skråstilt, og ett som tar et videre bilde fra en annen vinkel. Begge står på samme side av aksen. Intervjueren sitter ved siden av det ene kameraet, slik at blikket til gjesten naturlig går mot kameraområdet.
Sjekk først at blikkretningen er lik i begge bildene. Sjekk deretter at lyden er tatt opp tett nok på gjesten, for to fine bilder hjelper lite om stemmen drukner i romklang. Lyd er halve intervjuet, og den må være på plass før du begynner å tenke på pene bilder.
Til slutt bør du ta med dekningsbilder: hender, rommet, detaljer fra omgivelsene. De brukes til å dekke klippene og gi seeren noe annet å se på. Da ser du hva som ligger igjen når du bare har ansiktet.
- Begge kameraer på samme side av aksen
- Lyd tett på gjesten, kontrollert før opptak
- Dekningsbilder som hender og omgivelser
Når kan du bryte regelen
Regler er til for å forstås, og noen ganger kan de brytes med overlegg. Et intervju med bevegelse, der gjesten går gjennom et rom, kan kreve at du krysser aksen, og da hjelper det å vise selve bevegelsen i bildet slik at seeren følger med.
Du kan også bruke et nøytralt mellombilde, for eksempel en detalj eller et totalbilde, for å tilbakestille seerens oppfatning før du går til den nye siden. Det er et vanlig grep, og det fungerer fordi øyet får hvile.
Men gjør det med vilje. Når du bryter en regel du kjenner, er det et valg. Når du bryter en du ikke kjenner, er det en feil. I begynnerfasen lønner det seg å holde seg på riktig side av streken og heller eksperimentere når grunnlaget sitter.
Øv på det i små steg
Du trenger ikke en studiosetting for å øve. Be en venn sette seg på en stol, plasser to kameraer eller ett kamera i to omganger, og ta opp noen minutter med samtale. Se deretter på materialet og spør: ser personen samme vei i begge vinklene?
Gjør så øvelsen om igjen, men la ett kamera krysse aksen. Se forskjellen selv. Det er den raskeste måten å forstå regelen på, bedre enn å lese om den, og det tar under en halvtime.
Skriv ned hva du la merke til i en kort shot-liste. Nøyaktig hvilke vinkler du brukte, hvor aksen gikk, og hva som fungerte. Etter et par slike øvelser vil du sette opp intervjuer uten å tenke på reglene, fordi de har blitt en vane.
- Test med en venn og to vinkler
- Gjenta med et kamera over aksen og sammenlign
- Noter vinkler og akse i en enkel shot-liste
Blikkretning og 180-gradersregelen er to enkle ideer som holder intervjuet ryddig: personen ser samme vei i alle bilder, og kameraene holder seg på samme side av aksen. Lær deg dem først, og bryt dem bare når du vet hvorfor. Resten av oppsettet, med lyd og dekningsbilder, bygger på dette grunnlaget og blir langt lettere å få til.