Fem vanlige feil i bildeutsnitt, og hvordan du slipper dem

Nest etter sentrering kommer hodeluften. Mange nybegynnere legger horisonten og motivet slik at en tredjedel av bildet er tom himmel eller vegg over hodet. Det gjør personen liten og trekker oppmerksomheten bort fra ansiktet. Senk kameraet litt, eller gå nærmere, til hodet har en passe avstand til bildekanten.

Like vanlig er det å kutte personen i feil ledd. Et bilde som slutter ved ankler, knær eller albuer ser tilfeldig ut, fordi kanten deler kroppen ved et naturlig bøyepunkt. Kutt heller midt på leggen, over livet eller midt på overarmen.

Når du står bak kameraet, er det lett å fokusere på ansiktet og glemme kantene. Vi anbefaler at du etter hver innstilling kjapt sveiper blikket rundt hele rammen, fra øverste venstre hjørne og rundt, før du trykker opptak.

En horisont som heller to-tre grader er nok til at seeren kjenner uro, selv uten å kunne si hvorfor. Feilen oppstår særlig håndholdt og på skrå underlag. Slå på rutenett i søkeren og bruk den innebygde vaterpasset hvis kameraet har det, eller legg horisonten mot en av rutenettlinjene.

Husk at ikke alle linjer skal være rette. Vertikale vegger og dørkarmer som faller innover fordi du filmer oppover med vidvinkel, kan se uheldige ut i en samtalescene. Hold kameraet i omtrent øyehøyde for motivet, så holder linjene seg rolige.

Skråstilte bilder kan brukes bevisst, men da må vinkelen være tydelig, ikke nesten rett. Er du i tvil, er rett bedre. Skråstilling fungerer best når den støtter en følelse av ubalanse, og da bør hele sekvensen gjøre det samme.

Et bilde der alt ligger i samme plan, kan være teknisk riktig og likevel kjedelig. Dybde skaper du ved å legge noe i forgrunnen, noe i midten og noe i bakgrunnen. Det kan være en dørkarm, en plante eller en skulder i uskarphet som rammer inn hovedmotivet og leder blikket videre.

Vær forsiktig så forgrunnen ikke stjeler oppmerksomhet. Et element i forgrunnen skal hjelpe bildet, ikke konkurrere med det. Hold det mørkere, mykere eller mindre enn motivet, og la det stå nær bildekanten.

Bakgrunnen fortjener samme omtanke. Vi har sett mange intervjuer der en lysstake eller en trestamme vokser opp av hodet på personen. Flytt deg en halv meter til siden, så løser det seg som regel. Å lese bakgrunnen er en vane som tar lang tid å bygge, men som gir størst gevinst.

Den mest grunnleggende feilen er ikke teknisk. Det er når et bilde ikke forteller seeren hvem scenen handler om, eller hva som skjer. Spør deg selv før hvert opptak: hva skal seeren legge merke til først, og kan de det uten forklaring?

Et totalbilde viser hvor vi er, et halvnært hvem som snakker, og et detaljbilde hva de gjør med hendene. Når alle bilder er nesten like store, mister fortellingen rytme. Variasjon i bildestørrelse er det enkleste verktøyet for å styre oppmerksomheten.

Skriv gjerne én setning på en lapp for hvert bilde: «Dette bildet viser at …». Klarer du ikke fullføre setningen, er rammen sannsynligvis uklar. Øvelsen virker enkel, men den tvinger deg til å bestemme deg før du filmer, og ikke etterpå i klippen.

Velg ett rom hjemme og ett motiv, for eksempel en kopp på et bord eller en person ved vinduet. Ta ti bilder fra ulike posisjoner og avstander, og tillat deg selv å gjøre alle feilene over: sentrert, skjevt, for mye luft, kuttede ledd.

Legg deretter bildene ved siden av hverandre og marker hva som fungerer og ikke. Ta så ti nye bilder der du bevisst retter opp feilene, og sammenlign. Forskjellen er som regel større enn man venter.

Gjør øvelsen på samme sted flere dager på rad. Høstlyset skifter raskt, og det gir deg gratis variasjon i skygger og stemning. Du trenger ikke dyrt utstyr, bare et kamera, litt tid og vilje til å se kritisk på egne bilder.