Intervju i mørke høstuker: oppsett som tåler lite dagslys

En fast regel jeg gir elevene: sett personen skrått mot vinduet, slik at lyset kommer fra siden og litt foran. Da får ansiktet form, og øyet mot lyssiden får en liten refleks som gjør blikket levende. Står personen med ryggen til vinduet, blir ansiktet en silhuett mot et lyst felt, og kameraet velger enten ansiktet eller utsikten.

Hvis dagslyset svikter, er det fristende å skru på takbelysningen. Blandet lys med ulik fargetemperatur gir hudtoner som drar mot grønt eller oransje, og de er vanskelige å rette opp. Slå heller av takbelysningen og bruk én jevn lampe som erstatning for vinduet, plassert omtrent der vinduet står.

En enkel hvit flate, for eksempel et ark skumplate, på motsatt side av personen løfter skyggene uten at du trenger ekstra lamper. Det koster nesten ingenting og er et av de mest brukte grepene i små produksjoner.

Kurset legger opp til to vinkler i intervju: en hovedvinkel litt fra siden og en nærmere vinkel som gir mulighet til å klippe uten å hoppe. I trange høstrom innendørs er det fristende å stille begge kameraene tett ved siden av hverandre. Da blir vinklene for like, og klippet mellom dem ser ut som en feil.

Prøv heller å skille dem med en tydelig vinkelforskjell, gjerne 30 til 45 grader, og bruk ulik størrelse på utsnittet: halvnært i hovedvinkelen, nærbilde i den andre. Brennvidden bør også variere litt, slik at bakgrunnen ikke ser ut til å stå helt stille mellom klippene.

Har du bare ett kamera, kan du ta intervjuet i to omganger, med samme spørsmål, og la personen gjenta de viktigste svarene. Det krever tålmodighet, men gir deg likevel noe å klippe i. Pass på at lyset ikke har endret seg mellom omgangene.

Blikkretningen avgjør hvordan seeren opplever samtalen. Ser personen rett inn i linsen, oppleves det som en direkte henvendelse, og det passer sjelden i et dokumentarisk intervju. Ser personen litt forbi kameraet, mot intervjueren, blir det en samtale seeren kan overhøre.

Sett derfor intervjueren nær kameralinjen, men ikke bak det, og be personen holde blikket på intervjueren. Om intervjueren sitter for langt til siden, begynner personen å se ut av bildet, og det ser ut som en person som unngår kontakt. Avstanden mellom personen og kameraet bør være så lav at du kan bruke en brennvidde som ikke flater ut ansiktet.

I mørkere rom blir pupillene store, og blikket kan virke trett. Et jevnt lys fra siden hjelper her også. Gi personen en pause hvis svarene begynner å bli korte, for kroppsspråket merkes i bildet lenge før det merkes i ørene.

Regn mot vindu, ventilasjon og en kjøleskapsmotor du ikke la merke til er blant de vanligste lydfeilene i høstopptak. Mikrofonen hører alt øyet ignorerer. Før du starter opptaket, bør du stå helt stille i ett minutt med hodetelefoner og lytte etter det som surrer og suser.

Plasser mikrofonen så nær munnen som bildet tillater, utenfor utsnittet, og gjør en prøve der personen snakker som i den virkelige samtalen. Mange snakker høyere i prøven enn i selve intervjuet, og nivået må justeres deretter. Hold litt margin i nivået, slik at en plutselig latter ikke går i metning.

Ta også noen sekunder med romlyd uten tale. Den kan legges under klippene senere, slik at lydbildet ikke hopper når du bytter mellom vinklene. Det er et lite grep som sparer mye irritasjon i klippingen.

Dekningsbilder er det du viser mens personen snakker: hendene, rommet, gjenstander som omtales. I høstmånedene er de også en forsikring. Hvis lyset skiftet midt i et svar, kan et dekningsbilde legges over overgangen, og ingen legger merke til det.

Ta dem etter intervjuet, mens personen fortsatt er i rommet, og be om å få filme noe de gjør naturlig. Hold hvert bilde i minst ti sekunder, selv om det virker langt, for klipperen trenger ro til å velge. Variér mellom nærbilde, halvnært og et totalbilde som viser hvor vi er.

Skriv ned i shot-listen hvilke dekningsbilder du har fått til hvert tema. Da vet du under klippingen hva du kan legge over når et svar er for langt eller lyset hoppet. Det er den kombinasjonen av plan og liste som gjør et intervju brukbart i etterarbeidet.