Slik bygger vi en shot-liste fra første skisse til ferdig opptak
Henrik Solberg viser hvordan en shot-liste blir til på kurset: fra manus og skisser til rekkefølge på totaler, halvnære og detaljbilder, og hva som endres underveis på opptaksdagen.
Henrik Solberg · · 5 min lesetid
Det starter med en setning, ikke med kameraet
Når jeg setter opp en ny øvelse i visuell sekvens, åpner jeg ikke kameraveska. Jeg skriver én setning om hva scenen skal fortelle: hvem er her, hva gjør de, og hva skal seeren forstå når scenen er over. Uten den setningen blir en shot-liste bare en samling pene bilder uten retning.
Setningen får stå øverst på arket gjennom hele planleggingen. Hver gang jeg vurderer et bilde, spør jeg om det hjelper setningen. Er svaret nei, stryker jeg det, uansett hvor godt det ser ut på papiret. Det er et strengt filter, men det sparer mye tid på opptaksdagen.
Elevene gjør det samme. De skriver sin egen setning, leser den høyt for en medelev og får tilbake et spørsmål om hva som ikke er sagt. Ofte viser det seg at scenen egentlig handler om to ting, og da deler vi den i to før vi tegner et eneste bilde.
Fra tre bildetyper til en rekkefølge
Kurset bygger scener av totaler, halvnære bilder og detaljbilder. Totalen sier hvor vi er og hvordan rommet henger sammen. Det halvnære viser personen og handlingen. Detaljbildet viser det som bærer følelsen eller informasjonen: en hånd, en kopp, en skjerm. Jeg tegner først tre tomme ruter, én for hver type, og fyller dem med enkle skisser.
Deretter tar vi rekkefølgen. Mange nybegynnere starter alltid med totalen, fordi lærebøker gjør det. Det er en grei hovedregel, men ikke en lov. Noen ganger er det sterkere å åpne på et detaljbilde og la rommet åpne seg etterpå. Vi prøver begge varianter på papir og leser dem som om de var klippet.
Skissene trenger ikke være pene. Pinnefigurer og piler er nok, så lenge vi ser hvor kameraet står og hvilken vei blikket går. Det er planen som skal være tydelig, ikke tegningen.
- Totalbilde: sted og sammenheng
- Halvnært: person og handling
- Detalj: det som bærer meningen
Slik ser selve arket ut
Shot-listen vi bruker er et enkelt skjema med en rad per bilde. Kolonnene er bildenummer, bildetype, kort beskrivelse, kameraposisjon, objektiv, bevegelse og en kolonne for notater. Vi har med vilje få kolonner, fordi et skjema med femten felt blir liggende uutfylt når man først står på lokasjon.
Rekkefølgen på arket er ikke alltid rekkefølgen i filmen. Vi grupperer bildene etter kameraposisjon, slik at vi flytter stativet så sjelden som mulig. Samtidig noterer vi i en egen kolonne hvor bildet hører hjemme i sekvensen, så klipperen senere finner tråden uten å gjette.
Malen ligger som øvelsesark i pensum, med et utfylt eksempel ved siden av en tom versjon. Elevene fyller ut sitt eget ark før de får lov til å skru på kameraet, og vi går gjennom det sammen i veiledningen.
- Bildenummer og bildetype
- Kameraposisjon og objektiv
- Bevegelse og notater
Hva som skjer når planen møter lokasjonen
Ingen shot-liste overlever første kvarter på lokasjon uendret. Lyset står annerledes enn forventet, rommet er trangere, eller en person beveger seg på en måte ingen hadde tenkt på. Det er ikke et tegn på dårlig planlegging. Listen er et utgangspunkt som gjør at du vet hva du bytter ut, ikke et løfte du må holde.
Vi gjennomgår derfor en rask runde før første opptak: går vi gjennom listen, markerer vi de bildene som må tas uansett, og de som er ønskelige hvis tiden tillater det. Når noe faller bort, vet vi hva fortellingen ikke kan klare seg uten. Det gir ro, også for den som holder kameraet for første gang.
Underveis krysser vi av for hvert bilde, og skriver en kort merknad om de vi tok flere ganger. De merknadene blir verdifulle i klippen, fordi de forteller hvilken versjon vi selv syntes fungerte.
Dekningsbilder og de små ekstra opptakene
Til slutt legger vi inn bilder som ikke står i manus, men som vi vet vi trenger: noen sekunders stillbilde av rommet, en hånd som åpner en dør, en reaksjon fra en som lytter. Disse dekningsbildene redder mange sekvenser der to hovedbilder ikke passer sammen.
Jeg ber elevene sette av et fast tidsrom på slutten, gjerne ti minutter, til nettopp dette. Det er lett å pakke sammen når planen er avkrysset. Men det er ofte i denne siste runden de beste detaljbildene dukker opp, fordi alle har sluppet skuldrene og ser seg rundt.
Dekningsbildene får sitt eget avsnitt nederst på arket, slik at de ikke blandes med hovedplanen. Da er det tydelig hva som var planlagt og hva som kom til underveis, og det er nyttig å se tilbake på når neste øvelse skal planlegges.
En god shot-liste er en kort, ærlig plan som gjør det lett å ta valg på opptaksdagen. Den starter med en setning om hva scenen skal fortelle, bygger på tre bildetyper, tåler å bli endret og har plass til noen ekstra bilder på slutten. På kurset øver vi på akkurat dette, steg for steg, til arket føles som et naturlig verktøy og ikke som en pålagt oppgave.